DETTE ER HENDENE



her er dine apekoraller

de mest vellykkede belger,

informantene.



de som tar tak i planeten, river løs og gjør den mør,

glatter over, samler krefter, river løs igjen



ruller de feite steinene

sorterer støv fra tåka





DETTE ER DINE MINERALER



du trekkes mot metallene

et skarpt pust av sink

irrende kobberblikk



skyver fra deg,

og du skyver ifra



med årer fulle av kleberstein:

mjuke fjell, fontener av metall





DETTE ER INTENSJONENE



verdenshistorien gjenfortalt: her pleide det å stå en vase.





DETTE ER ET ØYEBLIKK



en eklipse ser ned

og merker seg heldig

fordi lyset fra ei tranlampe bølger av øyeeplet ditt



og tida blir en medgjørlig stein,

hendene late gorgoner



og øyeblikket en del av tåka

og tåka blir tjukk som leire.





  
                                                       (linjen i kursiv er fra melk kåpe sand måpe av  Janne-Camilla Lyster)



These poems were written by Mari Oseland, in relation to the solo exhibition Metal fountain, soft mountain at BABEL visningsrom for kunst, in Trondheim 2021. 



.................................................................................



KONSENTRATER OG TALISMANER
av Maria Lyngstad Willassen


KORRELASJON, KAUSALITET, KAOLIN
I ett av Petra Dalströms arbeider, titulert Tidens Tyngd, ser vi to små objekter hengende i løse luften fra samme tråd. De er montert som to lodd i en balansevekt. Det ene objektet, en porselensbeholder som minner om et forsiktig åpnet egg, er fylt opp til randen med vann. Det andre objektet er en tøypose, fylt med noe vi ikke kan se. Porselensbeholderens tyngde på andre siden av opphenget sørger nemlig for å holde posen lukket, snurpet igjen av tråden de begge henger i.

Det viser seg imidlertid at denne tilstanden av gjensidig opprettholdelse er underveis i et nøye kalkulert balanseskifte. Etter hvert som vannet i den første beholderen fordamper, endres vektforholdet litt etter litt. Porselensbeholderen blir gradvis lettere, og i takt med at den avgir sine luftbårne vannmolekyler heises den oppover – samtidig som (og nettopp på grunn av at) tøyposen på andre siden daler tilsvarende langsomt ned i retning underlaget. Posen lander til slutt på en slags kuppel. Innholdet dyttes dermed oppover, slik at den åpner seg som kronbladene på en blomst (som et gap, en vulkan) og avdekker hva den rommer: porselensleiren kaolin.

Ordet 'kaolin' kommer fra det kinesiske gāolǐng, som betyr 'høyås'. Det har gitt sitt navn til småbyen Gāolǐng der en i århundrer har hentet ut denne leiren til porselensproduksjon. I Dalströms installasjon blir det hvite pulveret liggende i en liten haug – en fjellminiatyr, kan tenkes. Det er som om vi i løpet av denne stillferdige koreografien har blitt vitne til råmaterialets iscenesettelse av eget kretsløp: Fra mineral er du kommet, til mineral skal du bli – bare tilsett eller trekk fra vann. Kanskje tar du form av en artefakt underveis.

STIGE,FALLE
Vertikaliteten dukker stadig opp i Dalströms arbeider: lodd faller og elementer letter. Oppbevaringsenhetene med runde undersider unndrar seg liksom funksjonaliteten som den nært beslektede vasen og krukken vanligvis oppviser, med sine bunnflater innrettet for bordplaten og tyngdekraften. Dalströms beholdere henger snarere i lufta som fallende vanndråper, pærer eller egg, i påvente av metamorfose eller oppløsning. Fjær blafrer og uroer roterer over ild, vann drypper ned fra en krympende isklump. Flammer reiser seg mens egenproduserte vokslys brenner ned, de etterlater seg opptegninger av sot som ligner retningsgivende pilespisser.

Det vesle hvite fjellet – liksom sotspissens tredimensjonale, bleke slektning – viser seg tilsynelatende i en annen form i utstillingen Vattnet sinar, jorden tystnar (Archipelago, Hordaland kunstsenter, 2016). Denne gangen rommes det av et lite fugleegg. Denne finmotoriske og nesten sakramentale gesten, å legge en nedskalert fjelltopp i et egg, formelig eksploderer av mulige konnotasjoner, paradokser og skapelsesberetninger. Forestill deg bare å knekke et hønseegg og se Pyreneene renne ut av det. Eller å knuse eggeskall til et fint pulver du kan gjødsle tomatplantene med og dreie porselensvaser av... eller å stivpiske eggehviten med sukker til et marengsfjell som velter Titanic, smelter og oversvømmer kontinentene. Dalströms skulpturer er konsentrater og talismaner, de oppviser en sensibilitet og en sympatisk oppmerksomhet ikke bare ovenfor materialenes tekniske egenskaper, men også deres påvirkningskraft, forgjengelighet og utvidede sammenheng.

TRANSSUBSTANS
Elementene og sammensetningene av dem er til enhver tid underveis til å bli eller inngå i noe annet, de er midler og fartøy for framtidige former. I Vattnet sinar, jorden tystnar finner vi også en opphopning av lodne plantefrø, de ligner pels sopet sammen i en haug på gulvet. I likhet med oppvarmede vannmolekyler, er disse frøkapslene luftbårne. De beveger seg rundt som uforløste energifortetninger og potensiell vegetasjon, under en paraply av hår- eller fjærformede sveveorganer. Slik brer planteslekten om seg. Men frøene trenger vann og lys for å utspille sin evolusjonært utklekkede hensikt, inntil videre er de bare fnokk på et kaldt steingulv, en ubarmhjertig biotop.

Når Dalström plasserer et tent vokslys midt i denne haugen, skjer det følgende: Etter å ha brent i omtrent 11 timer, har flammen spist opp energien i den opprinnelig 110 cm høye pinnen av voks. Lyset har brent ned til frøene, og umiddelbart går hele haugen opp i flammer. Forkulling er en av mange mulige transformasjoner, en konkret fysisk reaksjon og energiforflytning. Samtidig melder mulige analogier seg: Hva kan det innebære å brenne opp frø, i en tid der globale frøbanker – den organiske klodens menneskelagde sikkerhetskopi – ligger i dekning under permafrosten, mens kommersielle direktiver tar patent på frøsorter, steriliserer avlinger og saksøker organisasjoner som jobber for å fremme biodiversitet? 

TILBLIVELSEN I INVENTARLISTEN
For den som noen gang har hatt gleden av å være på en strand med finkornet sand, tilbrakt litt tid akkurat der hvor sjøvannet treffer strandkanten, og latt den våte sanda renne ut av hendene og ned på underlaget, vil sandfigurene i Dalströms installasjon Djuphavsdykning kunne vekke til live en taktil fornemmelse: Omtrent sånn må det være at dryppstein blir til i en fuktig grotte.

Verket var å se i utstillingen Light bends, casts shadows (Tag Team Studio, 2017), og viser en rekke med slike sandstalagmitter balanserende langsetter en smal gipsbjelke, opplyst ovenfra av en liten, hengende lyskilde koblet på et blylodd. Her er det fordampede vannet tilbake igjen, denne gang oppgitt eksplisitt i listen over materialer for verket, og sidestilt med gips, sand, messing og så videre. Vannet som muliggjorde den opprinnelige dryppingen, altså selve utformingen de nå tørre formasjonene, har forlatt åstedet, men krediteres likevel. Det vil si: også fraværet av det som har hatt en innvirkning er stadig tilstede, i en slags produksjonsmessig transparens, en årsakssammenhengenes slektsforskning, et belyst undersjøisk gjenferd – det motsatte av industrialiseringens fremmedgjøring og tilsløring av hvordan omsettelige produkter har blitt til i verden.

Installasjonen i det mørke rommet er montert så nært gulvet at du må sette deg ned for å kunne betrakte den skikkelig. Slik blir du som besøkende også intuitivt en del av Dalströms koreografi, du må agere med sjiktene av tilsynelatende tomrom i gallerirommet, og senke deg - eller dykke - ned til dit det skjer. Lodde stemningen, så å si. Ubåtkaptein Dalström setter både premissene og koordinatene, og det skal vi være takknemlige for.

KASTE FORM, STØPE SKYGGE
I det innerste hjørnet av Tag Team Studios utstillingsrom finner vi verket En värld full av saker man inte kan hålla i handen. Et tent vokslys er montert på en stang ut fra veggen, mens en tiltet digitalprojektor et stykke unna kaster en blå, stående lysflate mot vokslyset og veggen bak. Slik oppstår et slags scenografisk destillat, der det tente lyset går solo foran det blå portrettformatet. De to elementene utgjør også en kort oppsummert teknologisk evolusjon. Levde du tilfeldigvis på et annet tidspunkt, var det tennbare lyset – fremstilt av fett og plantefibre, reappropriert fra andre organismer – ditt eneste verktøy for å kunne se noe som helst etter mørkets frembrudd. Tok veiken slutt, kom mørket.

I motsetning til vokslyset, avslører ikke den blå lysflaten bak umiddelbart noen klar kapasitetsbegrensning i sin ytelsesevne. Den fortoner seg først og fremst som form og farge, lyspartiklene renner uten vekt gjennom fingrene og gir virtuelt liv til fraværet av seg selv, til skyggeteater. Utstillingens tittel, Light bends, casts shadows, minner oss også om det språklige slektskapet mellom det engelske begrepet for å kaste skygge, og det å støpe (‘to cast’) en form i et hulrom: Det handler om en veksling mellom positiv og negativ, mellom nærvær og fravær.

Etter den allerede foretatte dyphavsdykkingen, blir også denne komposisjonen lett å lese som en bevegelse nedover i havet. Flammen synker mot bunnen av det blå. Den knudrete voksoverflaten i lysets oppbygning ligner kanskje sandformene vi nylig betraktet. Fordampe, forbenne. Under havbunnen finnes petroleumsreservoarer og uforløste lavautbrudd.


This text was commissioned by Tag Team Texts, edited by Cecilie Størkson, in relation to Petra Dalström's exhibition Light bends, casts shadows at Tag Team Studio, Bergen, 2017. The text is in printed format as a fanzine designed by Ann-Kristin Stølan.